Fossum finale

– Som statssekretær i barne- og familiedepartementet var jeg ansvarlig for å skrive partnerskapsloven i 1993. Jeg tror ikke vi har begrep om hvor mange liv vi har berga ved å skrive denne loven. Det gjør meg stolt, og det er kanskje min største politiske seier, nettopp fordi det har betydd så veldig mye for så mange og endra utviklinga av Norge i positiv retning.

Han sier det med en klump i halsen, etterfulgt av stillhet. Og det er ganske sjelden kost fra en som har ordet i sin makt, og som i løpet av det 80 minutter lange intervjuet renner over av historier og minner fra et langt og innholdsrikt yrkesliv.

Om få uker blir han pensjonist. Uten at det betyr at han kommer til å ligge på latsiden. Styreverv har han fortsatt hatten full av. Men mest av alt ser han fram til å få bedre tid til familien.

I dette intervjuet ser han tilbake på en usedvanlig innholdsrik og spennende karriere. En karriere som omfatter alt fra skjellsettende reiser og møter med mennesker over hele verden, til en 22 år lang karriere som direktør i akademia.

Protestaksjonen i Warszawa

Stig Erik Fossum (66) er født og oppvokst i Bodø. Men trangen til å komme seg ut og oppleve verden slo tidlig inn. Allerede som 16-åring reiste han på interrail i Europa. Det ga mersmak, og i løpet av de neste årene la han sin elsk på Øst-Europa, og spesielt Polen.

– Jeg var ei uke i Polen hvert år fra 1976 til 1982, og fulgte landet tett gjennom hele transformasjonen til et mer demokratisk samfunn. Et minne som har brent seg fast er historien jeg fikk fortalt og som skjedde under en stor konsert i Warszawa. Før konserten kom i gang reiste alle i publikum seg og applauderte i over en time, og ga seg ikke før den ble avlyst.

– Dette var en protestaksjon rettet mot komponisten, som var regimevennlig. Myndighetene kunne jo ikke arrestere noen for applaus, sier Fossum.

Skjellsettende opphold i India

Men det som kanskje har formet Stig aller mest, er hans totalt halvannet år lange backpacker-opphold i India. Da fikk han personlig erfare hvor sammensatt det indiske samfunnet er. Fra den ekstreme fattigdommen i slummen, til den vanvittige rikdommen synliggjort gjennom nasjonalmonumenter som Taj Mahal.

– India-oppholdet åpnet opp øynene mine. Det å sitte i et tempel og diskutere og reflektere sammen med folk som har en helt annen religion og livsvisdom, gjorde noe med meg. Tør du å være åpen med folk og prate direkte med dem, får du en ufattelig velkomst. Det har jeg prøvd å ta med meg. Selv i de vanskeligste sakene finnes det kime av forståelser, både for de grepene du må ta og for å kunne ha en åpen diskusjon.

Tar du en titt på Fossums CV, kan du lett bli svimmel. Merittlista er lang og spenner fra lærer, kryptoperatør og kultursjef, til styreleder, politiker, statssekretær og direktør. Ved siden av India-oppholdene er det nettopp hans politiske bakgrunn som har formet han mest i det som skulle bli en usedvanlig lang direktørkarriere i akademia.

– Ja, det at jeg hadde lang fartstid i politikken før jeg kom til høgskolen har betydd enormt mye. Som gruppeleder for Arbeiderpartiet i Bodø i ni år, etterfulgt av flere perioder som statssekretær, fikk jeg et veldig godt nettverk inn i departementene og i Stortinget. Det gjorde at jeg tenkte ganske annerledes enn mange andre direktører.

Men var det en ting han selv var skråsikker på at han aldri skulle bli, så var det nettopp høgskoledirektør. Han satt i tilsettingsutvalget ved Høgskolen i Bodø i 1994, og opplevde plutselig at de som skulle ansette rette vedkommende vendte flasketuten mot han.

– Jeg meldte meg ut av prosessen, men sa ja til å la meg bli intervjua. Hodejegerfirmaet gikk grundig til verks, men jeg gjentok hele veien at jeg var uaktuell for jobben. Men ett kvarter før fristen gikk ut ringte de meg og sa følgende som ble utslagsgivende: «Dybdesamtalene med deg forteller oss at du er en veldig beskjeden mann. Samtidig er du en som er villig til å ofre alt for saken».

– Da hadde de skjønt hvem jeg var, smiler Fossum.

Han ber meg vente litt. Det kommer noen innom kontoret i forbifarten og har et par spørsmål. Fossum kvitterer raskt, og intervjuet kan fortsette.

«Fra klagemur til klagesang»

Da han ble ansatt som direktør var han fortsatt relativ fersk i jobben som kultursjef i Bodø. Selv så han for seg å være høgskoledirektør i maks et par år, med ett mål for øyet: å rydde opp i en institusjon som lå nede med brukket rygg.

– Høgskolen var nyfusjonert, det var mye mistenksomhet, økonomien var ugrei og det var negative oppslag i media hele tiden. Jeg stod foran en gedigen ryddejobb. Men jeg trivdes, og enda artigere ble det da vi begynte å sysle med universitetstanken. Jeg så at det kom til å bli en enormt krevende prosess, der vi blant annet måtte få på plass en lovendring. Men jeg hadde trua fra første dag, minnes han.

Fossums hovedfokus lå på strategisk institusjonsutvikling. Han vedgår selv at han trives best på litt overordna nivå, når han får jobbe med posisjonering, bygge opp nettverk og samarbeide med eksterne aktører. Det ble også nøkkelen til suksess.

– Loven åpnet ikke den gang for å kunne endre kategori fra høgskole til universitet. Men med Mjøs-utvalget visste vi hva som kom. Vi var med og etablere det, og vi fulgte deres arbeid hele veien. Universitetsstatus handlet nå om fire doktorgrader og kvalitetssikringssystem, og det skulle vi få til.

– Alle mine kontakter inn i det politiske Norge var tydelige på at vi en dag ville få denne muligheten. At høgskolesektoren skulle få kvalifisere seg til å bli universitet var en naturlig utvikling. Samtidig tok vi ett viktig strategisk grep; vi fikk med hele Distrikts-Norge på denne tenkninga, ettersom alle fylker hadde høgskoler. Trond Giske foreslo at én doktorgrad var nok, men det kjempet vi imot sammen med høgskolene i Agder og Stavanger. Vi ønsket ingen lett vei, slik at når vi først fikk status ville vi at det skulle bli akseptert i resten av universitets-Norge, sier Fossum.

Strategen Stig

Og uansett hvem du prater med i dag, og som var involvert i den omtrent 13 år lange reisen fra universitets-ide til realisering, er det en ting alle er enige om: Stig Erik Fossum skal ha svært mye av æren for Universitetet i Nordland ble født.

Spør bare tidligere høgskolerektor Frode Mellemvik. Eller tidligere UiN-rektor Pål Pedersen. Eller tidligere statsråd Øystein Djupedal for den saks skyld (se faktaboks).

– Skulle jeg trekke fram en ting, er det Stigs ekstreme positive ferdighet i det å tenke og handle strategisk. Han evner kunsten å lese og forstå omgivelsene, tenke framover på hvilke muligheter og utfordringer som ligger foran oss, og vurdere ulike handlingsalternativer opp mot hverandre. Og samtidig se hva ulike handlinger hos oss utløser av handlinger hos andre, sier Pål Pedersen.

Norges åttende universitet ble født

Universitetstanken ble altså født i 1997. 12 år senere, nærmere bestemt den 7. september i 2009 ble søknaden sendt til NOKUT. 14 måneder senere vedtok Kongen i statsråd å etablere Universitetet i Nordland. Den nye statusen som universitet ble markert 31. mars 2011.

– Jeg husker veldig godt den dagen beskjeden kom. Det var en helt fantastisk dag, sier Fossum.

Selv trekker han også fram selve arbeidet med universitetssøknaden som en milepæl.

– Det var et stort og viktig dokument. Da vi hadde sendt søknaden, ringte de meg fra NOKUT og sa at vi hadde satt en helt ny standard for hvordan en søknad skal se ut. Det var et usedvanlig gjennomarbeidet dokument.

Hvorfor var det så viktig for Høgskolen i Bodø å bli et universitet?

– Vi gjorde en analyse på slutten av 90-tallet. Der så vi på hvordan vi trodde inntektssiden til universiteter og høgskoler kom til å utvikle seg, og hva vi trengte av handlingsrom for å svare ut det regionale oppdraget. Vi fant at vi blant annet måtte være i stand til å etablere studier på mastergradsnivå relativt fort. Da måtte vi ha universitetsstatus, for det kunne ikke høgskoler gjøre.

– Vi erkjente også raskt at rammene ikke ville utvikle seg likt i årene som kom. Ved å bli et universitet og en tung forskningsinstitusjon ville vi trygge inntektene til institusjonen over tid, siden staten med stor sannsynlighet ville satse mest penger på universitetene.

– Det var også nødvendig for å få lettere gjennomslag for eksternfinansierte forskningsprosjekt. Så grunntanken handlet om å fylle den regionale rollen gjennom å styrke forskningen, sier Fossum.

Fossum ber meg vente litt før vi fortsetter. Telefonen ringer. Denne gang er det noen fra Ungarn på tråden. Fossum skal snart dit på europeisk kulturhovedstadssamling. Et par raske beskjeder, så fortsetter vi praten.

Med blikket vendt sørover

Men Fossum fikk ikke hvile lenge på sine laurbær. En ny strukturmelding kom, denne gang med sammenslåing som nøkkelord. Det politiske budskapet var ikke til å ta feil av: «Du må finne deg noen å gifte deg med».

Da ble det også en kjempediskusjon om Nord-Norge skulle ha ett eller to universiteter. Universitetet i Tromsø var tidlig tydelige på at de ville integrere UiN i seg. Selv rettet Fossum blikket sørover.

– En fusjon med UiT ville vært umulig å gjennomføre, og alt annet enn bra for Nordland. Husk at det å dra fra Bindal sør i Nordland til Kirkenes i nord er som å kjøre fra Oslo til Trondheim, tilbake til Oslo og så opp til Dovrefjell igjen. Samtidig, i denne store geografien, skal det leveres lik kvalitet på alle studiestedene. Skulle vi ha bygget opp et sterkt Tromsø, ville alt det andre bli perifere studiesteder. Da ville alt vi hadde gjort siste ti år vært bortkastet, sier Fossum.

Så da ledelsen ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) tok kontakt og inviterte til dialog, begynte ballen å rulle. Og den rullet fort. De fant tonen, og i løpet av få uker med intens jobbing hadde de ferdig forslag til fusjonsavtale.

– Det fikk briste eller bære. Det kunne bli alt fra havari til suksess.

Dokumentet gikk til behandling i begge styrene, og det hele endte i fusjon. 1. januar 2016 var både UiN og HiNT historie, og Nord universitet ble født.

– Det var et helt riktig grep. Om ikke ville HiNT ha blitt klemt mellom NTNU og UiN på en måte som ville vært uheldig for den nordlige delen av Trøndelag, sier Fossum.

Han vedgår likevel at veien ble veldig mye mer kronglete enn han hadde sett for seg. Spesielt de første to årene ble det mye negativ omtale og dertil dårlig omdømme.

– Etter hvert klarte vi å feste grepet og synliggjøre merverdien. Nå er institusjonen i en veldig fin utvikling på de parametere vi kan se på. Og jeg tror vi har et potensiale som på ingen måte er tatt ut enda.

– Gikk all kritikk rundt fusjonen og spesielt studiestedsstruktur-saken inn på deg personlig?

– Absolutt ikke. Jeg har alltid vært sånn at når jeg først har bestemt meg, og det er gjennomreflektert og forankra nok, så er målet veldig tydelig. Da er kritikken som kommer underveis støy, og går ikke innpå meg i det hele tatt.

Med sin politiske fortid er Fossum dessuten godt vant til diskusjoner.

– Jeg synes slike diskusjoner er artig, uansett om få eller mange er enige med meg. For får man en god diskusjon, lander man en omforent og god konklusjon.

– En kollega av deg beskriver deg som «det beste eksemplet jeg kjenner på en som praktiserer avansert spillteori i utøvelse av ledelse». Kjenner du deg igjen i det?

– Ha-ha, er det et kompliment eller ikke? Det er vel noe i det. Departementet sa at problemet med deg er at om vi sier nei til deg så får du uansett Stortinget til å si ja. Da får vi et pålegg uansett, så vi kan like gjerne forhandle med deg, sier Fossum og ler. – Så det har nok ofte vært avgjørende, i alle fall for byggeprosjektene med lærerutdanningen og biblioteket på Mørkved.

Lokomotiv for Bodøs kulturhovedstads-status

Om kort tid lukker altså Stig Erik Fossum kontordøra si ved Nord universitet for siste gang. Nå venter en tilværelse som pensjonist, uten at det nødvendigvis blir en brutal overgang. Til det er antall styreverv fortsatt ganske mange.

– Når jeg blir engasjert i noe, så hiver jeg meg inn i det. Jeg har blant annet brukt mye tid på Bodø 2024 og på å få Bodø til å bli europeisk kulturhovedstad.

– Hvorfor har det vært så viktig for deg?

­– Jeg mener at Bodø sin status som europeisk kulturhovedstad er svært viktig, ikke minst for Nord universitet. En slik status bidrar til å bygge omdømme og styrke rekrutteringen til universitetet. Samtidig har også universitetene i de europeiske kulturhovedstedsbyene et eget nettverk som det er viktig å få tilgang til, sier en engasjert Fossum.

Betydningen av at Bodø fikk med seg Nord universitet på laget i dette arbeidet, ble på mange måter avgjørende. Det bekrefter tidligere kultursjef i Stavanger, Rolf Norås. Norås skal ha mye av æren for at Stavanger fikk ja på sin søknad i 2004, og fulgte Bodø sin prosess tett som innleid rådgiver.

– I Stavanger fikk vi aldri med universitetet i dette samarbeidet. Det var veldig kjekt å oppleve det stikk motsatte i Bodø. Nord universitet så åpenbart at de her hadde et samfunnsoppdrag, og at dette også kunne øke deres attraktivitet.

– Den som var lokomotivet fra Nord og som virkelig klarte å korrigere og skape forståelse for den lokale dimensjonen, men også for blikket ut, var Stig Fossum. Det er helt opplagt at Nord generelt og Stig spesielt hadde stor betydning for at Bodø i det hele tatt fikk denne statusen, sier Norås, som også har gitt ut bok om 12 ulike byers arbeid for å bli europeiske kulturhovedsteder.

Det etterlatte inntrykket

– Uansett hva jeg engasjerer meg i er jeg ekstremt opptatt av det overordna og hva som skal være det etterlatte inntrykket. Det være seg når noen leser en søknad eller når vi er ute og holder et foredrag, sier Fossum.

– Hva håper du skal være det etterlatte inntrykket etter deg i Nord universitet og UH-sektoren, da?

– Jeg sa det vel til Frode Mellemvik en gang at jeg ønsker at jeg sammen med han blir nevnt som universitetsbyggere, og gjerne de viktigste pådriverne for å bygge universitet.

– Noen vil nok også si at min største styrke er at jeg forstår fag, kan mye administrasjon og jobber godt med det fagadministrative. Jeg tenker langsiktig og klarer å stå et maraton helt ut.

– Nord har et utrolig potensiale

Vi benytter anledningen til å utfordre Fossum til å ta på seg Nord-briller og se i glasskula. Hvor tror han egentlig universitetet står om ti år?

– Nord universitet har et utrolig potensiale som, gitt de rette valgene, gjør at institusjonen kommer til å stå på trygge bein i årene som kommer. Nord må hegne om at det å være universitet er en forpliktelse om å levere forskningsbidrag både internasjonalt og nasjonalt. Vi må aldri ta ned ambisjonene, sier Fossum.

Sånn sett ser han på Nord universitets ferske medlemskap i den europeiske universitetsalliansen SEA-EU som spennende.

– Jeg tror på allianser og samarbeid. Jeg tror på arenaer for gode dialoger og for å utvikle tanker og ideer som er mer spennende enn man klarer alene. Der tror jeg Sea-EU er en god base.

– Når kommer boka om ditt liv, forresten?

– Snedig at du spør om akkurat det, sier Stig og ler. – Jeg hadde nylig en lang prat med en gammel venn som har skrevet bøker både om sitt liv og om sitt virke, som jeg har fått lest og kommentert.

– Han mente at min historie er mye mer spennende, og ga meg et klart råd: nå som du blir pensjonist må du skrive bok. Skriv tre sider hver dag i hundre dager. Da har du et godt grunnlag, sier Stig Erik Fossum.

Trolig Norges lengstsittende universitets- og høgskoledirektør. Og utvilsomt verdens viktigste brikke i etableringen av Universitetet i Nordland.

– Jeg vil gjerne takke alle som har gjort denne reisen mulig. Det har vært en artig, opplevelsesrik, utviklende og spennende arbeidsplass. Derfor ble det nesten 28 år i stedet for to.